Vi har mottatt denne sjarmerende beretningen om hvordan livet artet seg “rett rundt hjørnet” på 1960- og 70-tallet.
Vi takker hjertelig for bidraget!
 

Grethe Grønnevik bodde i Strandgaten 34 – det første huset på nordsiden fra oss.
Her er hennes beretning:
 

  
SLIK VAR DET Å VOKSE OPP I STRANDGATA 34 I 1960- OG 70-ÅRENE
 

Jeg sitter i dag (søndag 5. april 2009) på Torvastad, ser utover Karmsundet og fester blikket på mitt barndomshjem i Strandgata 34.
 

Huset jeg bodde i fra 1960-1977, var eid av Haugesunds Dagblad, der min far arbeidet.
Vi bodde i tredje etasje; på toppen bodde en journalist med familie, under oss bodde pressfotografen, som elsket tyske slagere, med kone og to barn, og i kjelleren holdt ungkaren som arbeidet i pakkavdelingen til. Å bo slik var spennende, det var nesten rene kollektivet, og det gav meg mange gode minner om svært ulike mennesker. Jeg ble barnepike til guttene i øverste etasje; de het Bodvar og Bjarki, navnene kom nok av at moren deres var fra Island.
 

I nabohusene var det imidlertid ikke fullt så folksomt. Er det noe som kjennetegner denne delen av Strandgata i denne tida, så er det store hus med ei enke i hvert hus. Enker som hadde piano, flotte stilmøbler, mye sølv, men gjerne mindre kontanter.
Jeg ser ennå for meg de mange snille damene bak blondegardinene og vinduskarmene med potteplanter i. De kjøpte alltid lodd, og det vanket alltid litt snop også.

Strøket var fint, og for oss som leide, var det viktig ikke å sette bilen på feil område i gata. Da var ikke de gamle damene nådige!
Strandgata var bostedet for både skipsredere og tidligere kapteiner. Vår nærmeste nabo var orgelbygger Landerog med frue. Han hadde orgelfabrikken sin her. Det var utrolig spennende å få komme inn og se. Landerogs var barnløse, men elskverdige og hyggelige naboer.

Mine gode venninner Dagny, Eldrid og Anne Grethe bodde rett opp i gata. Alle hadde farmødre (enker) som levde og som vi besøkte både titt og ofte.
Eldrid var nærmeste nabo til sin farmor og moster (som het Mia).
Dagny og Anne Grethe sine foreldre hadde en stor etasje i huset til sine respektive foreldre.
Disse store husene var gjerne bebodd av både tre og enda til fire familier.
 

Strandgata var et eldorado for oss barn: Store hager å leke i, og i selve gata slo vi ball og lærte å sykle.
På kaien der Gartnerhallen holdt til, fant vi rester av frukt og grønnsaker. Varene var ypperlige til å leke butikk med.
Skraphandler Simonsen på kaien var et skattkammer for oss barn. Spesielt husker jeg alle de flotte kulene i metall som vi fant. Disse var svært populære når vi holdt på med klinkekuler.

Kaien var en plass vi nærmest bodde på, og jeg kan huske at det var lite formaninger om at vi kunne drukne. Vi passet oss likevel godt. Friheten var i det hele tatt stor i min barndoms gate.
 

Hver dag kl.10.00 gikk båten Haugesund forbi huset vårt og to timer etterpå var det Tungenes som passerte. Det var et mektig syn å se de store skipene i det trange sundet. Hydrofoilene Vingtor og Sleipner hadde også sine faste rutetider. Et og annet sjøfly lettet også rett som det var fra Smedasundet.
Store sjøhus stod vaklevorne nesten uti sjøen. Jeg ser ennå for meg den dagen da det ene brant ned. Huset var bebodd av mange mennesker, selv om boforholdene må ha vært svært dårlige. Vi naboer var glade for at både små og store reddet seg ut i live.
 

Det jeg ellers husker, er alle butikkene: Et par hus fra Strandgata 34 holdt baker Brekke til. Vi barn fikk rett som det var være med i bilen hans når han kjørte bakervarer.
Jeg gikk på Lillesund skole, og på skoleveien gikk jeg forbi Sydfrukt (snopebutikk – dag Tinas Kiosk), kolonialhandler Amundsen med kolonialhandler Skeie som nærmeste nabo. Så var det å passere baker Hansen før jeg kom til skolen. Blå Kors lå rett før disse butikkene, men jeg kan aldri huske at det var ubehagelig å gå forbi. Tvert imot var karene hyggelige, og det satt rett som det var en gammel krigsseiler på trappa til Strandgata 34 og hadde seg en kvil.
Skulle jeg leke i Rådhusparken, noe jeg og mine venninner ofte gjorde, passerte jeg ”Konki”, der de hadde snop og frukt og en stor avdeling for tobakksvarer.
Rådhusparken med de to flotte fontenene ble brukt både til å bade i og til å leke i. Torget med mange boder var også et spennende sted å være.
 
Skulle jeg besøke min farmor som bodde helt nord i Strandgata 142 like ved Victoriahjørnet, måtte jeg passere både Høvleriet, likkistefabrikken til Bøe og Gamle Slaktehuset. Gamle Slaktehustet var da et virkelig slaktehus, og var det seint på kvelden før jeg kom meg på hjemvei, gikk jeg ikke forbi likkistefabrikken i Strandgata, men tok heller Haraldsgata .Det var tross alt kjekkere å gå forbi pølseboden i Dobanken og Ottos konditori.
 

Mye er forandret, noe til bedre, men også noe til det verre: Spesielt synes jeg det er litt vemodig å se at flere av hagene er gjort om til parkeringsplasser og at nye hus er bygget i noen av hagene. Det ser så trangt ut! Redskapsboden (ærverdig og stilfull) til familien til Anne Grethe står heldigvis i all sin prakt på Visnes ved gruvemuseet.
Men jeg kjenner ennå lukta fra de nydelige syrinbuskene og nyperosebuskene som vokste ved Strømhuset på toppen av bakken til Smedasundet Amfi.
 
Syrinbusker, rosebusker, store hvite hus med små kjellerleiligheter med barnefamilier i, er Strandgata i et nøtteskall for meg!
 

Vennlig hilsen
Grethe Grønnevik